jeg kjenner kulda brenne meg hudløs og hard
ansiktet stivner som til et sorgsmil på en klovn
kald i sjela og morken i sinn
inn i meg slipper ingenting inn
rustne tanker som løv på våt sort mark
noe levende vakkert råttent som hor
i nattdugg brunes jeg sakte til støv
som om att skal vekkes ut av jord
høst i hjertet
ensom og kald
fortvilelsen holder meg levende varm
røster i hodet
synger meg sjuk
på sannhet og lykke
kjenner lenker av nattfrost tynger og drar
og lyset har slokna i hverdagens jag
hutrer og hveser mot uretta mi
og lengter til vinter med hvit ren framtid
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar